hits

Brent barn skyr ilden? Om hvordan komme tilbake i jobb etter utbrenthet

 

I mine aller tyngste stunder...

I mine aller tyngste stunder som utbrent, var jeg overbevist om at jeg aldri ville klare komme tilbake i jobb igjen. Jeg var blitt et "case". NAV og ufrheten var neste stoppested; og det fr jeg hadde fylt 40!

Slike tanker plaget jeg meg selv med lenge. Lot de kverne rundt i hodet, trekke meg ned i avgrunnen og ta all min energi.

Til tross for dette utgangspunktet, etterfulgt av mange opp og nedturer, tro og tvil, utlmodighet og utholdenhet, s klarte jeg komme tilbake i jobb! I dag er livet veldig godt og jeg blomstrer. Det kjennes derfor godt kunne dele mine erfaringer med andre som er i samme situasjon og i beste fall gi hp til de som selv str midt i det. 

 

Nr kan jeg begynne jobbe igjen?

Mens jeg var sykemeldt med utbrenthet, var dette det store sprsml som kvernet rundt i hodet til alle dgnets tider. Alt jeg nsket var jo f energien, livsgleden og arbeidsgleden tilbake, slik at jeg kunne komme meg tilbake p jobb igjen.

Frst trodde jeg at det var snakk om uker. Deretter forstod jeg at vi snakket om mneder. Etter hvert forstod jeg at det var snakk om r og innimellom var jeg overbevist om at det aldri ville skje.

 

leve med redselen for at det kan skje igjen

Mennesker som har vrt utbrente, kan slite med ettervirkninger i mange r etterp. For mange vil redselen for at det kan skje igjen, vre tilstede. Den kan vre bde skremmende og lammende. Man blir redd for oppske de samme situasjonene som frte til utbrentheten. Man kjenner p symptomer som en har kjent p fr og blir s redd for at livet skal rase sammen igjen. Man fler et behov for komme seg bort fra arbeidsplassen der det skjedde og heller starte med blanke ark p en ny arbeidsplass.

Jeg tenkte ogs mye p bytte jobb, men konkluderte med at den beslutningen ville jeg ta nr jeg var frisk og sterk. For meg var det viktig ikke flykte FRA noe, men aktiv velge bytte TIL noe som jeg nsket. Et jobbskifte ville dessuten kreve at jeg var stabil arbeidskraft og klarte fullfre prveperioden p en grei mte. Nr man er langtidssyk blir sikkerhetsnettet viktig.

Jeg valgte alts bli p min arbeidsplass, st i vonde og vanskelig flelser som jeg visste ville komme og s jobbe meg tilbake derfra. Frst mtte jeg imidlertid bygge meg selv opp mentalt for bli sterk nok til starte min prosess med komme tilbake i jobb.

 

Problemstillinger som mtte adresseres

Hva er viktig for meg i livet?

Gjennom skalt kognitiv terapi, var det en rekke problemstillinger som jeg mtte jobbe meg gjennom. Jeg hadde behov for forst hva som hadde skjedd og hvorfor dette skjedde med meg. Jeg hadde ogs behov for finne ut av hva som egentlig var viktig for meg i livet og hvilke spor jeg nsket sette etter meg. For konkretisere dette, skrev jeg blant annet et minneord om meg selv. Det var en litt spesiell velse, men det hjalp meg bli mer bevisst hva det var jeg nsket f ut av livet.   

Hva er viktig for meg i en jobbsituasjon?

I forbindelse med min jobbsituasjon, fokuserte jeg p sprsml som: Hva er det som er viktig for meg i en arbeidssituasjon? Hva slags flelser nsker jeg kjenne p nr arbeidsdagen er over? Hvordan kan jeg bruke min sterke sider p en best mulig mte for utgjre en forskjell? Etter mange r som konsulent, var jeg trett av bytte prosjekt, kunde, prosjektleder, kolleger og ikke minst arbeidsoppgaver innenfor fagomrder som jeg ikke alltid flte meg komfortabel med. Gjennom denne prosessen, ble det klart for meg at jeg hadde behov for en mer forutsigbar arbeidshverdag med mer kontroll over mine arbeidsoppgaver og med et mer stabilt arbeidsmilj rundt meg. 

Hva skjer hvis jeg senker kravene?

Som flink pike hadde jeg svrt hye krav til hva jeg skulle levere bde p jobb og hjemme. En grunnleggende utfordring ble dermed hvordan jeg kunne senke kravene til meg selv p ulike omrder i livet? Gjennom praktisk oppgaver lrte jeg at det ikke er s farlig om ting ikke er perfekte. At huset ikke M vre rent og ryddig til enhver tid, at sengety ikke M byttes hver uke, at ungenes leker ikke M ryddes bort hver kveld, at ungene ikke M g i rene og pene klr hver eneste dag.

Hva betyr det egentlig jobbe?

Etter ha fokusert p hverdagen hjemme, tok vi fatt p jobb situasjonen og arbeidet med tilsvarende problemstillinger. Gjennom refleksjoner og utprving, lrte jeg at mine leveranser ikke M vre 100% perfekte fr jeg kan levere de fra meg, at jeg ikke M prestere 100% p jobb 100% av tiden, at det er OK late seg p jobb innimellom og at det er OK gjre feil og at vi rett og slett m tillate oss vre mennesker med alt det innebrer.  

Gjennom dette arbeidet senket jeg terskelen til hva det egentlig betydde skulle jobbe igjen, slik at jeg s at det var gjennomfrbart og ikke s avskrekkende som jeg hadde skapt det i mitt hode. Det ble viktig for meg huske p at dette var en utprving av arbeidsevnen og at jeg sledes ikke visste om, og eventuelt hvilken arbeidsevne jeg hadde.

 

Hvordan la jeg opp prosessen med komme tilbake?

Meg selv i frersetet

Etter ha jobbet med disse problemstillingene, hadde jeg ftt en klar indre overbevisning om at det var JEG SELV som mtte styre denne prosessen. Jeg mtte vge lytte til meg selv og trre stole p at jeg visste best selv nr jeg var klar til prve meg i jobb igjen. Min fastlege hadde tillit til meg og stttet med i mine vurderinger. NAV hadde sine oppflgingsmter med fokus p det komme tilbake til arbeidslivet. Vi hadde felles mlsetning og jobbet godt sammen for f til dette.

For meg ble det viktig f hjemmesituasjonen til fungere frst, slik at jeg kunne ta min del av ansvaret i familien og bidra i det praktiske arbeidet hjemme. Nr dette var p plass, kunne jeg endelig orientere meg mot teste ut arbeidsevnen.

Sakte og riktig

For meg var det viktig legge opp et forsiktig lp med en gradvis opptrapping. Ta baby steps. Legge opp til et lp hvor jeg ville lykkes. Ikke kjre for hardt ut og s falle igjen. Ikke la meg presse av noen til ke arbeidsinnsatsen fr jeg var klar for det. Ikke pta meg ansvar for kortsiktige og kritiske leveranser, fordi jeg ikke visste hvordan jeg ville takle det. 

La meg vre i fred

De frste ukene som jeg var tilbake i jobb, skulle jeg jobbe 20 %, dvs. 8 timer fordelt p en uke. Jeg sa derfor at disse ukene mtte jeg styre selv og ba om f vre i fred for finne ut av ting selv. Jeg la inn 2 timers jobbing p mandag, onsdag og fredag. Jeg la inn en fridag innimellom til hvile. Der kjentes i begynnelsen som om jeg stakk hnden inn i et vepsebol og da kunne jeg ikke ha hnden i vepsebolet for lenge av gangen.

De frste ukene brukte jeg p komme inn i rutinen med gjre meg klar om morgenen, reise p jobb og trre snakke med andre kolleger igjen. Det var mange kolleger jeg nsket forklare hva som hadde skjedd. Disse mtene tok mye energi, men det ble lettere etter hvert.

Dernest var det trre g i kantinen igjen. Det treffe andre mennesker tar utrolig mye energi, i alle fall nr jeg tenkte at alle andre s p meg og tenkte at der er hun; den utbrente; hun som ikke fikset det, hun med P diagnosen.

Fra vre totalt utslitt etter den frste dagen og etter den frste uken, klarte jeg hente meg inn igjen p fridagene mellom arbeidsdagene. Hadde jeg en veldig drlig dag, s valgte jeg ikke jobbe akkurat den dagen, slik at jeg brukte fleksibiliteten jeg hadde til bygge positive opplevelser med mestring.

Mitt "mentale dashboard"

Jeg var hele tiden opptatt av overvke hvordan jeg hadde det. Via mitt mentale dashboard sjekket jeg status for min evne til avkobling, indre ro, svn, humr etc. Hver gang jeg opplevde en negativ reaksjon, reflekterte jeg rundt dette og forskte justere p ting slik at det ikke ballet p seg.

kning prosent for prosent

Nr jeg erfarte at jeg hndterte et bestemt innsatsniv p en slik mte at jeg var relativt uthvilt etter en natt med normal svn og jeg hadde overskudd til bidra i familien, kte jeg jobbinnsatsen med 10%. Noen ganger mtte jeg ligge lengre enn planlagt p et niv, men valgte allikevel stole p min egen intuisjon om at det ikke var riktig ke.

Endring av rolle og arbeidsoppgaver

Det var klart for meg at jeg ikke kunne, eller ville, fortsette i rollen som konsulent. Jeg hadde behov for mer forutsigbarhet og kontroll over arbeidssituasjonen. Jeg var heldig og fikk tilbud om en ny internrolle i HR. Det ble redningen for meg.

Her kunne jeg teste ut hva jeg klarte og ikke klarte i et trygt milj. Jeg var pen om hva jeg hadde vrt gjennom og hvilken ressurs de n fikk. Jeg mtte leve med at mine ledere og kolleger var veldig usikre p hva jeg kunne levere. Ble jeg forkjlet og fikk feber, var det veldig viktig for meg presisere at jeg var ordentlig syk, for jeg visste jo hva de fleste tenkte.

Etter ha jobbet meg opp til 50% stilling, forstod jeg at det var maks av det jeg kunne klare i noen r fremover. 

"Omvendt" ledelse

I disse rene hadde jeg en klok og enestende leder som var flink til se meg og tilpasse sin lederstil til mine behov. Jeg mtte lre at det ikke er ndvendig gjre alt perfekt og at det er ok gjre feil. Glemte jeg en avtale eller gjorde en feil, fikk jeg ros. Du glemte telefonmtet! Flott, Wenche. Det hres kanskje merkelig ut, men det funket. Merket hun at jeg stresset, var hun tett p og fulgte opp. Det gjorde meg godt og sakte, men sikkert, klarte jeg senke skuldrene.

 

100% stilling!!!

Etter 10 r tok jeg endelig steget opp til en 100 % stilling. Det ble en viktig milepl i livet mitt. Hadde jeg visst at det ville ta 10 r komme tilbake for fullt da jeg startet prosessen, er det ikke sikkert at jeg hadde hatt nok pgangsmot til st i det.

 

Brent barn skyr ilden?

Prosessen med komme tilbake var ensom og til tider vanvittig tff, men jeg klarte det! Det er jeg ufattelig stolt av. Samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg har vrt heldig som hadde en solid og omsorgsfull familie rundt meg, som fikk en ny mulighet hos min arbeidsgiver, som hadde ressurser til f profesjonell hjelp, og ikke minst, som hadde ryggrad til styre prosessen selv. Mange har ikke det og m klare det helt p egen hnd. Noen av oss klarer det heller ikke. Det m vi alle vise dyp respekt for. Dette er enormt krevende prosesser, som jeg ikke tror noen evner forst dette fullt ut, fr man har vrt gjennom det selv. 

Jeg ble kraftig brent, men valgte ikke bort ilden. Jeg valgte mte den og erfare at jeg er mye sterkere enn jeg tror. Samtidig har det gjort at jeg, i kanskje strre grad enn andre, har skt trygghet fremfor kaste meg ut i stadig nye utfordringer karrieremessig. For meg har det vrt, og er, mer verdifullt  bruke min stemme og mitt virke til snakke pent om psykisk helse og p den mte forhpentligvis utgjre en forskjell for alle som sliter i sine liv. 

* * * * *

"Never be afraid to fall apart, because it is an opportunity to rebuild yourself in the way you wish you had been all along"

Rae Smith

#psykiskhelse, #utbrenthet,

Skam deg!

 

Et bevisst valg

Opp gjennom rene har jeg delt min utbrenthetshistorie med mange mennesker. Med ledere, kolleger, kunder, studenter, i media og p flere offentlige konferanser. Alle som googler meg, vil finne navnet mitt knyttet til psykisk helse. Til evig tid. Dette er et bevisst valg som jeg har tatt og som jeg er 100% komfortabel med. Slik har det selvsagt ikke alltid vrt.

 

P-diagnosen

Jeg glemmer aldri den hstdagen jeg gikk ut fra fastlegen med en P-diagnose. Bokstaven P og et tall jeg ikke husker, men som indikerte at jeg var sykemeldt p grunn av en "psykisk lidelse". Det totale nederlag. Det var som om det stod en stor selvlysende P i pannen min og at alle kunne se at der gr hun med P-diagnosen.

 

Det sosiale stigma

Det sosiale stigma knyttet til psykiske lidelser er tungt bre for de aller fleste, uansett diagnose. Jeg opplevde det som ekstra tungt bre i en konsulentverden med et hyt leveranse- og prestasjonspress. I denne verden er man vellykket og har fasaden i orden. I alle fall utenp.

Mange har fordommer i forhold til mennesker med "psykiske problemer". Alle med psykiske lidelser er ustabile og vil aldri bli friske. Snn er det selvsagt ikke. Disse fordommene bidrar til gjre situasjonen for de som sliter enda vanskeligere. Jeg opplevde selv at mine egne fordommer og mangel p kunnskap om psykiske lidelser skremte vettet av meg i de innledende fasene. 

Etter hvert forstod jeg at jeg rett og slett hadde slitt meg s ut med levere p alle fronter, at kroppen til slutt sa stopp.  Nr infeksjoner, ryggplager og konsentrasjonsvansker ikke klarte stoppe meg, mtte det en alvorlig depresjon til. Med andre ord, utbrentheten/depresjonen var en naturlig reaksjon p ha pushet meg selv altfor hardt over mange r. Det kunne jeg leve med.

Jeg opplevde at folk holdt seg unna, at de ikke turte snakke med meg og i alle fall ikke turte sprre meg hvordan jeg hadde det. Jeg opplevde at det ble stille nr jeg kom inn i rommet. Jeg opplevde at folk gikk omveier for unng meg. Jeg opplevde ledere som ikke ville se at jeg var p randen av brenne ut, fordi deres eneste fokus var prosjektleveranser. Jeg opplevde ledere som ikke vget se at jeg slet, fordi de ikke visste hvordan de skulle hndtere det. Jeg opplevde ledere som ikke var i stand til se at jeg var p vei inn i veggen, fordi de ikke visste hva de skulle se etter.

Dette gjorde selvsagt fryktelig vond. Jeg flte meg s usigelig alene og lost. Det slite med ting som f vget snakke om, bidro til gjre situasjonen s mye mer vanskelig. Jeg nsket mange ganger at jeg var ordentlig syk eller fysisk syk, slik at det var synlig for andre hvorfor jeg var sykemeldt og at det var et helt naturlig tema snakke om.

 

Mitt egen skam

Det verste stigmaet, var imidlertid min egen internaliserte skam. Jeg var s full av skam og forakt over hva som hadde skjedd med meg. Hvordan kunne flinke Wenche ende opp med en psykisk diagnose som depresjon? Hvorfor var jeg ikke i stand til stoppe meg selv fr det var for sent? Hvor dum gikk det an bli?

Fortvilelsen var enorm de frste mnedene. Det akseptere situasjonen var fryktelig vanskelig. Jeg ville ikke vre utbrent. Jeg ville ikke vre sykemeldt. Jeg ville ikke vre deprimert. Jeg ville ikke ha en psykisk lidelse. Jeg ville ikke ha en P-diagnose.

Jeg kjente p den enorme skammen i ulike situasjoner. Det g ut midt p dagen i nrmiljet slik at alle kunne se at jeg var hjemme p dagtid. Det g hjem fra levering i barnehagen om morgenen, i stedet for g p jobb. Det svare p sprsml som hva jobber du med? i sosiale situasjoner. Det sitte p venterommet p det lokale NAV kontoret og fle at her hrer jeg ikke til. Det motta sykepenger og arbeidsavklarings-penger. Det f frikort. Det se at personalmappen min p jobb ble tykkere og tykkere. Det bli et case.

 

Jeg m forklare

Jeg opplevde ogs et stort behov for forklare andre hva som hadde skjedd. Flte at jeg skyldte alle en forklaring. Slik at de skulle forst. Om natten kunne jeg vkne av at jeg holdt en lang indre monolog hvor jeg forskte forklare spesielt mine kolleger hva som hadde skjedd. At jeg hadde presset meg for hardt i mange r. At det var en naturlig reaksjon. At det skjer med mange mennesker. At det kan skje med alle. At det kan skje med deg. At jeg bare var helt utslitt og deprimert. At jeg bare var et menneske.

Jeg var veldig hard med meg selv, og mtte jobbe hardt for akseptere situasjonen. Jeg mtte lre senke kravene til meg selv og vre snill mot meg selv. Jeg mtte lre vre tlmodig og gi meg selv tid til bli bra. Og sist, men ikke minst, jeg skyldte ingen en forklaring.

 

Hvordan tr du?

Hvordan tr du vre s pen, spr mange. Er du ikke redd for bli stigmatisert og merket som psykisk ustabil? Er du ikke redd for at din sykehistorie vil hefte ved deg i forhold til eventuelle fremtidige arbeidsgivere?

Mens det stod p som verst, s var jeg redd. Jeg valgte allikevel vre pen.

I dag er jeg ikke redd. Jeg er trygg p det jeg har vrt gjennom.

I dag er jeg ikke redd for at min sykehistorie vil hefte ved meg i forhold til eventuelle andre arbeidsgivere. Jeg ser p utbrentheten som en verdifull erfaring som skal st p min CV sammen med mine prestasjoner. Jeg vil aldri velge en eventuell ny arbeidsgiver som ikke ser p dette som en positiv livserfaring ha med seg inn i arbeidslivet. For meg er en god arbeidsplass et sted hvor man tr snakke om arbeid og psykisk helse, som forstr at mennesker har hele liv, som ikke alltid gr p skinner. Jeg vil ha en arbeidsgiver som bryr seg om meg og som jeg vet vil ta imot meg om jeg faller.

 

Om jeg skammer meg?

Ikke det minste! Jeg har ingen grunn til skamme meg. Jeg skammer meg ikke over vre et menneske; et srbart menneske. Det vre menneske, er vre srbar.

Jeg er derimot stolt over ha kommet styrket gjennom det. Jeg er glad for at jeg har lrt s mye. Jeg er takknemlig for at det skjedde fordi det har gitt meg et mye bedre og rikere liv. Jeg er stolt over ha bidratt til ke bevisstheten rundt arbeid og psykisk helse bde p min arbeidsplass og i samfunnet.

 

Vi har alle en psykisk helse

Vi har alle en psykisk helse. I Norge forventer vi at 50% av befolkningen vil oppleve noen form for psykisk lidelse i lpet av ens livstid. (ref. Norsk Psykologforening). Vi kaster bort s mye energi p stigmatisere mennesker med psykiske lidelser. Vi pfrer folk s mye skam, som bare bidrar til gjre situasjonen enda vanskeligere for de som sliter.

La oss komme oss videre. La oss snakke pent om psykisk helse. La oss f p plass en grunnleggende opplring om psykisk helse, i skolen og p arbeidsplassen.

La oss vre mennesker; i all vr prakt og utilstrekkelighet!

*  *  *  *  *

"When we find the courage to share our experiences and the compassion to hear others tell their stories, we force shame out of hiding and end the silence"

Bren Brown

Rising from the Ashes - A story about burnout and the way back to life

 

Break down

Seventeen years ago, my "perfect" life fell apart. I had no energy. I could not handle sound, light or movement. I could not focus or handle information. I could not eat, sleep or cry. My hard disk was full and my batteries were flat. I felt like a total failure. I just wanted to disappear, sleep and have no one expect anything of me; ever. I was convinced that I would never work again.

I was 37 years old. Mother of two wonderful small kids (4 and 1). Wife of a busy career man. Manager at a consulting company. Perfect from the outside.

My doctor diagnosed me with total burn out and told me to rest, find a psychologist and lower my expectations to myself. When I asked her how long I would be on sick leave, she said ?Typically one year?. A total nightmare.

How did I, a smart, hardworking and successful career woman, end up here? What symptoms did I ignore? How did I rebuild my life? How have I used my experience? What have I learned?

 

A Perfectionist

As a young girl, I saw my mother struggle with four kids, taking care of the house, and on top of that having hard part time jobs at night. I wanted something else. Another life. My plan was to get a university degree, travel the world, find an interesting job, make a career, find good and supportive husband, and have two kids (a girl and a boy). Quite normal things to want out of life for most of us, you may think. For me, these were huge steps out of the world I grew up in.

I worked so hard to achieve my plan. I was the perfect student. I got the job of my dreams in a major consulting company and worked so hard to be successful. I met a kind and supportive man. We bought a house, and I worked so hard to keep it perfect inside and out 24/7. We adopted two beautiful kids, and I did all I could to be the perfect mom.

At the age of 37 I had built the foundation for my life that I had planned. However, I had paid a price over many years ? without being aware of the consequences.

 

Symptoms ignored

Over many years, I had experienced many physical and mental symptoms that I basically had ignored. Both my body and mind had told me in various ways to slow down, but I did not listen. I stressed myself through exams. I lost 80% of my hair in a stressful exam period. I got all kinds of infections. I had pneumonia several times a year. I had back problems. I had problems sleeping. I lost my appetite. I had problems concentrating.

I started to worry about the next project. I was not comfortable with the sales part of being a manager. I was tired of changing projects, clients and colleagues. I had many short sick leaves, but got back on my feet and continued living my life as before. I did not stop and ask myself what my body was trying to tell me.

When returning to work after the second maternity leave, I tried to continue living my life the same way. As I had not listen when my body told me to stop, my body started screaming at me. I experienced panic attacks. I got a very serious pneumonia and was hospitalized for weeks. I got a serious prolapse in my back and had to lie down for months. During this time, a depression came sneaking up on me. Despite all of this, I was on autopilot and kept on going to work. Eventually, my husband took me to the doctor and basically stopped me.

 

Burn Out

The burn out phase was a night mare which lasted for over a year. For many months, I could not handle sound, light or movement. I could not focus or handle information. I could not eat, sleep or cry. I was totally exhausted. Making cereal felt like making a 5-course dinner. I was going to pick up my kids, but had to return without going out of the car, because I could not move my legs. Taking a shower was overwhelming. I could not make appointments, because I could not handle any kinds of expectations. At the lowest point, I was convinced that I would never work again.

 

How did I rebuild my life?

The way back to life was a long, complex and lonely journey. I experienced a bumpy road with many setbacks along the way. It was hard for my family to understand what I was going through. I did not know whether the path I was on would lead me back to a healthy life. This is what helped me:

A caring family: I am blessed with a loving and caring family that helped us with the kids and our daily routines as a family. I always got up with the kids in the morning to get them ready for kindergarten. Then I went to bed and slept for most of the day. I spend some hours with my kids in the afternoon and then went to be with the kids. My husband was my rock through it all. I will forever be grateful for having such a wonderful family!

Cognitive therapy: The psychologist helped me change my perspectives and lower my expectations towards myself. I asked myself key questions like: What is important for me? What kind of a life do I want? What do I want my loved ones to say about me when I am gone? I practiced not be perfect by sending my kids to kindergarten with dirty clothes, leaving the kids toys on the floor for days and go outside in my pyjamas. Some of this was very hard, but no one died. The kids for sure did not care. I also made a list of all the expectations people had to me. The list got so long, that my therapist told me that I would have to hire 3 people if I wanted to do all this. I had to learn to accept that I was good enough the way I was as a human being, and not based on my performance.

Crying: After about 3 months, I was finally able to cry again. It was wonderful. I cried for about 3 months. I cried for all kinds of reasons, also for being happy or for seeing beautiful things. Crying helps let of steam and I keep on recommending people to cry.

Yoga: My heart was pounding so hard for many months and I needed to learn how to breathe again. I often held my hand over my heart to calm it down. Yoga gave me a tool to find peace of mind

Great dreams: As things got better, I started to have very positive (and weird) dreams. I dreamed several times that I was the only person in the world who could fly. I was unique and adored. It was clear that my self-esteem was improving.

 

Back to work

After about 18 months, I was ready to start my process of returning to work. It was clear to me that I needed to leave consulting and get more control over my work situation. I accepted a new role as HR lead for an org unit with about 100 people.

At this point in time, we did not talk about mental health at work. People who experienced burn out just left the company in silence and was never talked about. I decided to be open about my experience and told my leads about what I had been through. I saw that my leaders got uncomfortable by hearing my story. I continued to talk about it. At times, to provoke. When I had to leave early, I just said, way too loud, ?I am going to see my PSYCHOLOGIST? and people faces turned stiff.

 

How have I used my experience?

As I shared my story, I realized that I was not the only one who had experienced this. However, as long as nobody was open about it, it was not easy for our leadership to a push this topic. Mental health was a taboo topic. I realized that this was my opportunity to use my experience in a positive way in my own workplace. By taking action, we could prevent others from experiencing the same.

Our leadership team was onboard from day 1 and mental health was put on the leadership agenda, on HR agenda and on our wellbeing agenda. As a start, I published my burnout story in our internal magazine where we profile all our success stories. This was the breakthrough we needed. About 20 people came to me and said, "I've also been there, but it's great if you can front it."

It was clear that we had to do something. We simply could not have a workplace where we did not dare to talk about this. Thus, I focused on getting the things in place that were not there when I hit into the wall. We put in place a low-threshold offer with access to psychologists for all employees. We reviewed our procedures and put in place more structured follow-up during long-term illness. We conducted mental health awareness sessions for our leaders. We put in place stress management training for all our employees. I shared my story with all leaders and employees at my workplace. I even shared my story with clients and at external conferences.
 

The fact that I was open about my story triggered the organization. I experienced a workplace that was both courageous and action-oriented. Over the years, we have increased our awareness around mental health. Stress and burnout is the biggest health risk at workplaces characterized by strong a delivery and performance culture. We have many young people who are so hungry to show what they are capable of, at the same time they often do not know their own limits. It is critical that we are able to stop at symptom level and ask ourselves some basic questions about what our body and mind are trying to tell us.
 

I wished so hard that someone had the guts to stop me before it was too late. There were leaders who would not see, because they were concerned about project deliveries. There were leaders who did not dare to see, because they were afraid of indicating that I might have mental health problems. There were leaders who did not know what to look for, because they lacked knowledge about mental health. The big question is; how would others have been able to stop me, when I was not even able to do it myself. How can other people know where my limits are, when I did not even know it myself?
 

We will be in the work life for many years. In Norway, until we are 70 years old. Thus, we must think long-term and be sustainable. Take care of ourselves. Do not use all the passion and energy between 30-40. Nobody gets a medal for burning out. It's a loss for everyone; for our employees, for our families, for the employer and for society.

 

What have I learned?

I have often asked myself, why did this happen to me? Looking back, I see it more clearly. I was so focused on pleasing everyone else, that I lost myself. I was so afraid not to be good enough, that I tried to be someone else. The moment I dared to be my authentic self, and accepted that I AM good enough the way I am, my life took a wonderful turn.

Rising from the ashes, I have found my purpose and passion in life:

It was never about a great university degree, a great career, a great house, a successful facade and the eternal pursuit of perfection. It's about something much more important than that. It's about daring to be your autentic self. It's about accepting that we're good enough just the way we are. It's about seeing the good in each person. It's about getting the best out of every single person. It's about lowering your guard and live your life to the fullest. It's about collecting moments, not things.
 

As I see it now, my burnout was a blessing in disguise.

* * * * *

To those who are afraid to get there, stop and listen to what the symptoms are telling you...

To those who are in the middle of it, life will be good again, it just takes time...

To those who have been there, you are not alone...

Opp av asken - En historie om utbrenthet og veien tilbake til livet

 

Fasaden sprekker

Hsten 2000 falt mitt perfekte liv totalt sammen. Jeg tlte ikke lyd, lys eller bevegelser. Jeg klarte ikke fokusere eller prosessere informasjon. Jeg klarte ikke spise, sove eller grte. Hard disken var full. Batteriet var tomt.  Jeg var en total fiasko. Jeg ville bare forsvinne, sove og ikke ha noen som forventet noe av meg, noen sinne. Jeg var overbevist om at jeg aldri ville kunne jobbe igjen.

Jeg var 37 r gammel. Mamma til to etterlengtede, sm barn p 1 og 4 r. Gift med en travel og vellykket karrieremann. Travel karrierekvinne med forfremmelser. Perfekt fasade.

Min fastlege ga meg diagnosen "Utbrent flink pike". Hun ba meg hvile, finne en psykolog og senke forventningene til meg selv. Da jeg spurte hvor lenge hun trodde jeg kom til vre sykemeldt, sa hun inntil ett r.  Jeg kjente meg fanget i et totalt mareritt!

Hvordan kunne jeg som var s flink og vellykket havne i denne situasjonen? Hvilke symptomer var det jeg hadde oversett? Hvordan opplevde jeg vre utbrent? Hvordan bygde jeg opp mitt liv igjen? Hvordan har jeg brukt min erfaring og hva har jeg lrt?

 

Flink pike

Som en liten jente, s jeg hvor strevsomt min mor hadde det med 4 sm barn, fullt ansvar for hus og hjem, med fysisk krevende ekstrajobber p ettermiddagen. Jeg nsket meg et annet liv, et lettere liv. Min plan ble derfor skaffe meg en solid utdannelse, f en spennende jobb, gjre karriere, reise verden rundt, finne meg en god og stttende mann, f et rent og pent hus og etter hvert f to barn, en av hver. En ganske vanlig plan for mange unge.    

I jobbet hardt for realisere min plan. Jeg var flittig p skolen, gjorde alltid leksene og stilte forberedt. Jeg var den perfekte student. Jeg leste hele pensum, skrev sammendrag av alle bker og stilte p alle forelesninger. Etter mange rs studier med svrt gode resultater, kom jeg gjennom nlyet og fikk drmmejobben i konsulentbransjen. Jeg jobbet hardt for henge med, til tross for at jeg hadde en annerledes utdanningsbakgrunn enn de andre. Jeg mtte en god mann. Vi kjpte et hus og jeg srget for at det var i perfekt stand. Rent og ryddig til enhver tid. Vi fikk etterhvert to barn og jeg gikk inn i rollen som den perfekte mamma.

37 r gammel hadde jeg fullfrt planen og bygd det fundamentet for mitt liv som jeg hadde planlagt. Det kjentes godt. Det hadde imidlertid kostet vre flink pike, uten ville kjenne p konsekvensene.

 

Symptomer som ble oversett

Gjennom mange r hadde jeg vrt plaget av bde fysiske og psykiske stress symptomer, som jeg overs etter beste evne. Bde kropp og sjel fortalte meg p ulike mter at jeg burde roe ned, men jeg ville ikke hre.

Jeg stresset meg gjennom eksamen etter eksamen. Jeg mister 80% av hret i en krevende eksamensperiode. Jeg fikk alle mulige infeksjoner; forkjlelser, streptokokker, vannkopper, brennkopper og lungebetennelse flere ganger i ret. Jeg fikk akutte ryggplager. Jeg hadde problemer med sovne, vknet midt p natten og fikk ikke sove mer. Jeg mistet matlysten og klarte ikke f i meg mat. Jeg fikk problemer med konsentrere meg.

Etter hvert begynte jeg bekymre meg for neste prosjekt. Jeg var usikker p om jeg hadde det som krevdes for levere i ny rolle. Jeg var ikke komfortabel med salgsdelen av min rolle. Jeg kjente at jeg var trett av livet som konsulent. Trett av bytte prosjekt, kunder og kolleger. Jeg mtte sykemeldes i kortere perioder for hente meg inn igjen. S snart jeg var p beina igjen, fortsatte jeg leve mitt liv som fr. Jeg stoppet ikke opp og spurte hva det var kropp og sjel forskte fortelle meg.

Da jeg kom tilbake til jobb etter den siste permisjonen, var planen nyte livet og det jeg hadde oppndd. Det skjedde ikke. Ettersom jeg ikke hadde lyttet til hva kroppen forskte si til meg, begynte den skrike til meg. Jeg opplevde skremmende anfall av panikkangst. Jeg fikk en svrt alvorlig lungebetennelse og var innlagt p sykehus i flere uker. Deretter fulgte en alvorlig prolaps som gjorde meg sengeliggende i flere mneder. I denne perioden kom depresjonen snikende. Til tross for dette, forskte jeg allikevel g p jobb. Etter hvert var det ikke mer hente og jeg mtte kaste inn hndkleet.

 

Totalt utbrent

Utbrenthetsfasen var et langt mareritt som varte over ett r. I mange, mange mneder kunne jeg ikke hndtere lyd, lys eller bevegelser. Jeg klarte ikke fokusere eller prosessere informasjon. Jeg klarte ikke spise, sove eller grte. Jeg var totalt utslitt. Det lage seg en frokostblanding kjentes ut som lage en 5 retters middag. Det ta en dusj var overveldende. Jeg skulle hente barna i barnehagen, men klarte ikke g ut av bilen og mtte bare kjre hjem igjen. Jeg kunne ikke ha noen avtaler, fordi jeg ikke klarte ha noen forventninger.

Jeg skammet meg veldig og slet lenge med akseptere at dette hadde skjedd meg. Jeg kjent meg som en eneste reklamasjon og var helt sikker p at jeg kom til bli ufr og aldri jobbe igjen.

 

Hvordan bygde jeg opp mitt liv igjen?

Veien tilbake til livet var en veldig lang, uforutsigbar og ensom reise. Det var vanskelig for mine kjre forst hva jeg gikk gjennom. Jeg visste heller ikke om veien jeg var p ville lede tilbake til livet jeg nsker. Dette var det som hjalp meg:

En omsorgsfull familie

Jeg er veldig heldig og hadde en snill og omsorgsfull familie som hjalp oss med barna og vre daglige rutiner som en familie. Jeg stod alltid opp med barna om morgenen for f dem klar til barnehage. S gikk jeg til sengs og sov for det meste av dagen. P ettermiddagen stod jeg opp, spiste middag med familien og l i sofaen inntil barna mens de s p barnetv. Jeg la meg s sammen med barna klokken 19.30. Hver dag. Uke etter uke. Mned etter mned. Min mann var enestende og bar meg gjennom det hele. Det er ingen selvflge.

Kognitiv terapi

Det ble tidlig klart for meg at jeg trengte profesjonell hjelp til  komme gjennom dette. Jeg var heldig og fant en psykolog etter kort tid.  Som den konsulenten jeg var, kom jeg med en plan til psykologen og regnet  med at dette fikset vi p noen uker. "Det er nok ikke helt slik dette fungerer", sa psykologen. Han fikk rett.

Psykologen hjalp meg med forandre mine perspektiver og senke mine forventninger til meg selv. Jeg mtte p en mte start p nytt og stille meg fundamentale sprsml som: Hva er viktig for meg? Hva slags liv vil jeg ha? Hva vil jeg at mine kjre skal si om meg nr jeg er borte?

Jeg mtte ve p ikke vre perfekt og gjre feil. Kjenne p at det ikke var farlig. Jeg fikk blant annet i oppdrag sende mine barn i barnehagen med hvite sausflekker p genseren. Det gjorde direkte vondt. Hva ville alle tenke om meg som mor? Jeg fikk beskjed om ikke rydde huset etter at barna hadde lekt, men la lekene ligge strdd og tenke p hvor morsomt de hadde hatt sted, i stedet for definere det som rot. Jeg fikk i oppgave g i barnehagen i pysjamas og tenkte at det gikk helt greit, helt til jeg hrte minstemann si hyt i det jeg var p vei ut dren: Mamma har p pysj i dag. Noen av dette var veldig vanskelig, men ingen dde. Ungene brydde seg ikke.

Jeg fikk i oppgave lage en liste over alle forventningene folk hadde til meg. Alt jeg skulle gjre og alt jeg skulle vre for andre. Listen ble s lang at psykologen sa: Wenche, hvis du skal gjre alt dette m du ansette minst 3 personer. Det satte ting i perspektiv. Jeg mtte ve p gjre feil og kjenne p at det ikke var farlig, og ikke minst, at det gjorde meg ikke noe lykkeligere. Jeg mtte lre akseptere at jeg var god nok slik jeg var som menneske, og ikke basert p mine prestasjoner.

Svn

Jeg mtte f medisiner for sove. Jeg sov s mye som jeg kunne. 14 timer i dgnet i mange mneder. Nok svn ble helt kritisk for meg for ta vare p min psykiske helse.

Grt

Jeg klarte ikke grte. Jeg tenkte at om jeg starter, s klarer jeg ikke slutte. En kveld begynte jeg plutselig grte. Jeg ringte gledestrlende til min mor og fortalte at skrik. Det var fantastisk. Jeg grt mer eller mindre sammenhengende i ca 3 mneder. Jeg grt fordi jeg var redd, trist, glad eller fordi noe var s vakkert. Jeg grt for alt som hadde vrt vanskelig i livet. Jeg grt overalt. Det var s uendelig befriende. Vi slutter ofte grte som voksne, Jeg anbefaler virkelig folk grte mer. Det letter p trykket og bidrar til at vi ikke blir gende lagre ting inni oss.

Yoga

Hjertet mitt mitt banket s hardt at jeg ofte gikk rundt og holdt hndflaten p brystet for roe det ned. Det varte dgnet rundt i flere mneder og var veldig slitsomt. Du ligger i sengen og det kjennes ut som om du er i livsfare. Dermed fant jeg ut at jeg skulle prve yoga. Jeg lrte puste igjen. Jeg klarte finne roen igjen.

Gode drmmer

Da ting ble bedre, begynte jeg ha veldig positive (og rare) drmmer. Jeg drmte flere ganger at jeg var den eneste personen i verden som kunne fly. Jeg var unik og elsket. Det var klart at selvtilliten min var bedre.

 

Tilbake til jobb
Etter ca. 18 mneder var jeg klar til starte arbeidet mitt med komme tilbake til jobb. Det var klart for meg at jeg mtte forlate konsulentlivet og f mer kontroll over arbeidssituasjonen min. Jeg fikk en ny rolle som HR (Human Resources / Personal) leder for en avdeling p ca. 100 medarbeidere.

P dette tidspunktet snakket vi ikke om mental helse p jobben. Folk som opplevde brenne ut, forlot selskapet i stillhet og ble aldri snakket om. Jeg bestemte meg for vre pen om min erfaring fra dag 1. Jeg fortalte mine ledere om hva jeg hadde vrt gjennom og om hvilken ressurs de n fikk. En ressurs det var knyttet usikkerhet til. En ressurs som muligens ikke ville vre en stabil ressurs. Men ogs en ressurs som hadde med seg en viktig livserfaring inn i jobben som HR leder. Jeg s at de opplevde det som ubehagelig hre historien min. Blikket ble flakkende og samtalen ble ofte vridd over p noe annet.  

Jeg fortsatte imidlertid snakke om det.  Til alle som ville hre. Til tider, for provosere. En dag jeg mtte g tidlig, sa (ropte) jeg altfor hyt, "Jeg skal til PSYKOLOGEN". Jeg kunne se ubehaget bre seg utover kontorlandskapet.

 

Hvordan har jeg brukt min erfaring?

Etter hvert som jeg delte min historie, forstod jeg at jeg ikke var den eneste som hadde opplevd dette. Men s lenge ingen var pne om det, var det ikke lett ta tak i dette fra ledelsens side. Psykisk helse var (ogs) den gang et tabubelagt tem

Jeg forstod at dette var min mulighet til bruke min erfaring p en positiv mte p min egen arbeidsplass. Ved ta grep kunne vi bidra til at andre ikke opplevde det samme.

Ledelsen var med fra dag 1 og psykisk helse ble satt i fokus. Som en start, publiserte jeg min utbrenthets-historie i vrt interne magasin hvor vi profilere alle vre suksess-historier. Dette ble gjennombruddet vi trengte. Omkring 20 personer kom ut til meg og sa: "Jeg har ogs vrt der, men det er fint om du kan fronte det".

Dette mtte vi gjre noe med. Vi kunne ikke ha en arbeidsplass hvor vi ikke kunne snakke om dette. Dermed fokuserte jeg p f p plass de tingene som ikke var der da jeg mtte veggen. Vi fikk p plass et lav-terskel tilbud med tilgang til psykologer for alle ansatte. Vi gjennomgikk vre rutiner og fikk p plass en mer strukturert oppflging under langtidssykemelding. Vi gjennomfrte opplring i psykisk helse for vre ledere. Vi fikk p plass kurs i stressmestring for alle ansatte. Jeg holdt foredrag om min historie til alle ledere og medarbeidere p min arbeidsplass. Etter hvert ble det ogs foredrag for flere av vre kunder.

Det at jeg stod frem med min historie trigget organisasjonen. Jeg erfarte en arbeidsplass som var bde modig og handlingsorientert. Vi har gjennom rene kt vr bevissthet rundt mental helse.. Stress og utbrenthet er den strste helserisikoen p arbeidsplasser som preges av en sterk leveranse og prestasjonskultur. Vi har mange unge mennesker som er sultne etter vise hva de kan, samtidig vet de ofte ikke kjenner sine egne grenser. Det er kritisk at vi klarer stoppe opp p symptomniv, og stille seg selv noen grunnleggende sprsml om hva det er vr kropp og sjel forsker fortelle oss.

Jeg tenkte ofte at jeg skulle nske at noen hadde stoppet meg fr det var for sent. Det var ledere som ikke ville se, men fokusere p leveransene. Det var ledere som ikke turte se, fordi de var redde for tr meg for nre og det var ledere som ikke visste hva de skulle se etter. Men hvordan skulle andre stoppet meg, nr jeg ikke en gang klarte det selv. Hvordan skal andre vite hvor mine grenser gikk, nr jeg ikke visste det selv?

Vi skal jobbe i mange r. Dermed m vi tenke langsiktig og vre brekraftige. Ta vare p oss selv. Ikke bruke opp all kruttet mellom 30-40. Ingen fr en heltemedalje for brenne ut. Det er et tap for alle; for vre medarbeidere, for vre familier, for arbeidsgiver og for samfunnet.

 

Hva har jeg lrt?
Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor dette skjedde dette med akkurat meg? Nr jeg ser tilbake, ser jeg det tydeligere. Jeg var s fokusert p "please" alle andre, at jeg mistet meg selv. Jeg var s redd for ikke vre god nok, at jeg jobbet meg i hjel og prvde vre en annen. I det yeblikket jeg vget vre meg selv, i all min prakt og utilstrekkelighet, og i det yeblikk jeg aksepterte at jeg er god nok slik jeg er, tok livet mitt en fantastisk vending.

Opp av asken, fant jeg min mening i livet. Hvorfor jeg er her. Hva jeg skal bruke mitt liv til. Hvilke spor jeg skal sette etter meg.

Det handlet aldri om en flott universitetsgrad, en flott karriere, et flott hus, en vellykket fasade og den evige jakten etter det perfekte. Det handler om noe mye viktigere enn det. Det handler om trre vre seg selv fullt og helt. Det handler om akseptere at vi er gode nok akkurat slik vi er. Det handler om se det gode i hvert enkelt menneske. Det handler om f frem det beste i hvert enkelt menneske. Det handler om senke skuldrene og leve livet til fulle. Det handler om samle p gode yeblikk, ikke ting.

Snn sett, var min utbrenthet en velsignelse i forkledning.

*  *  *  *  *

Til deg som kjenner p det; stopp opp og kjenn etter hva kropp og sjel forsker fortelle deg...

Til deg som str midt i det; livet blir bedre, det tar bare litt tid...

Til deg som har vrt der; du er ikke alene...

Les mer i arkivet Desember 2017 Oktober 2017