Skam deg!

 

Et bevisst valg

Opp gjennom årene har jeg delt min utbrenthetshistorie med mange mennesker. Med ledere, kolleger, kunder, studenter, i media og på flere offentlige konferanser. Alle som googler meg, vil finne navnet mitt knyttet til psykisk helse. Til «evig» tid. Dette er et bevisst valg som jeg har tatt og som jeg er 100% komfortabel med. Slik har det selvsagt ikke alltid vært.

 

P-diagnosen

Jeg glemmer aldri den høstdagen jeg gikk ut fra fastlegen med en «P-diagnose». Bokstaven P og et tall jeg ikke husker, men som indikerte at jeg var sykemeldt på grunn av en "psykisk lidelse". Det totale nederlag. Det var som om det stod en stor selvlysende P i pannen min og at alle kunne se at «der går hun med P-diagnosen».

 

Det sosiale stigma

Det sosiale stigma knyttet til psykiske lidelser er tungt å bære for de aller fleste, uansett diagnose. Jeg opplevde det som ekstra tungt å bære i en konsulentverden med et høyt leveranse- og prestasjonspress. I denne verden er man vellykket og har fasaden i orden. I alle fall utenpå.

Mange har fordommer i forhold til mennesker med "psykiske problemer". Alle med psykiske lidelser er ustabile og vil aldri bli friske. Sånn er det selvsagt ikke. Disse fordommene bidrar til å gjøre situasjonen for de som sliter enda vanskeligere. Jeg opplevde selv at mine egne fordommer og mangel på kunnskap om psykiske lidelser skremte vettet av meg i de innledende fasene. 

Etter hvert forstod jeg at jeg rett og slett hadde slitt med så ut med å levere på alle fronter, at kroppen til slutt sa stopp.  Når infeksjoner, ryggplager og konsentrasjonsvansker ikke klarte å stoppe meg, måtte det en alvorlig depresjon til. Med andre ord, utbrentheten/depresjonen var en naturlig reaksjon på å ha pushet meg selv altfor hardt over mange år. Det kunne jeg leve med.

Jeg opplevde at folk holdt seg unna, at de ikke turte snakke med meg og i alle fall ikke turte spørre meg hvordan jeg hadde det. Jeg opplevde at det ble stille når jeg kom inn i rommet. Jeg opplevde at folk gikk omveier for å unngå meg. Jeg opplevde ledere som ikke ville se at jeg var på randen av å brenne ut, fordi deres eneste fokus var prosjektleveranser. Jeg opplevde ledere som ikke våget å se at jeg slet, fordi de ikke visste hvordan de skulle håndtere det. Jeg opplevde ledere som ikke var i stand til å se at jeg var på vei inn i veggen, fordi de ikke visste hva de skulle se etter.

Dette gjorde selvsagt fryktelig vond. Jeg følte meg så usigelig alene og «lost». Det å slite med ting som få våget å snakke om, bidro til å gjøre situasjonen så mye mer vanskelig. Jeg ønsket mange ganger at jeg var «ordentlig syk» eller fysisk syk, slik at det var synlig for andre hvorfor jeg var sykemeldt og at det var et helt naturlig tema å snakke om.

 

Mitt egen skam

Det verste stigmaet, var imidlertid min egen internaliserte skam. Jeg var så full av skam og forakt over hva som hadde skjedd med meg. Hvordan kunne flinke Wenche ende opp med en psykisk diagnose som depresjon? Hvorfor var jeg ikke i stand til å stoppe meg selv før det var for sent? Hvor dum gikk det an å bli?

Fortvilelsen var enorm de første månedene. Det å akseptere situasjonen var fryktelig vanskelig. Jeg ville ikke være utbrent. Jeg ville ikke være sykemeldt. Jeg ville ikke være deprimert. Jeg ville ikke ha en psykisk lidelse. Jeg ville ikke ha en P-diagnose.

Jeg kjente på den enorme skammen i ulike situasjoner. Det å gå ut midt på dagen i nærmiljøet slik at alle kunne se at jeg var hjemme på dagtid. Det å gå hjem fra levering i barnehagen om morgenen, i stedet for å gå på jobb. Det å svare på spørsmål som «hva jobber du med?» i sosiale situasjoner. Det å sitte på venterommet på det lokale NAV kontoret og føle at her hører jeg ikke til. Det motta sykepenger og arbeidsavklarings-penger. Det å få frikort. Det å se at personalmappen min på jobb ble tykkere og tykkere. Det å bli et «case».

 

Jeg må forklare

Jeg opplevde også et stort behov for å forklare andre hva som hadde skjedd. Følte at jeg skyldte alle en forklaring. Slik at de skulle forstå. Om natten kunne jeg våkne av at jeg holdt en lang indre monolog hvor jeg forsøkte å forklare spesielt mine kolleger hva som hadde skjedd. At jeg hadde presset meg for hardt i mange år. At det var en naturlig reaksjon. At det skjer med mange mennesker. At det kan skje med alle. At det kan skje med deg. At jeg bare var helt utslitt og deprimert. At jeg bare var et menneske.

Jeg var veldig hard med meg selv, og måtte jobbe hardt for å akseptere situasjonen. Jeg måtte lære å senke kravene til meg selv og være snill mot meg selv. Jeg måtte lære å være tålmodig og gi meg selv tid til å bli bra. Og sist, men ikke minst, jeg skyldte ingen en forklaring.

 

Hvordan tør du?

Hvordan tør du være så åpen, spør mange. Er du ikke redd for å bli stigmatisert og merket som «psykisk ustabil»? Er du ikke redd for at din sykehistorie vil hefte ved deg i forhold til eventuelle fremtidige arbeidsgivere?

Mens det stod på som verst, så var jeg redd. Jeg valgte allikevel å være åpen.

I dag er jeg ikke redd. Jeg er trygg på det jeg har vært gjennom.

I dag er jeg ikke redd for at min sykehistorie vil hefte ved meg i forhold til eventuelle andre arbeidsgivere. Jeg ser på utbrentheten som en verdifull erfaring som skal stå på min CV sammen med mine prestasjoner. Jeg vil aldri velge en eventuell ny arbeidsgiver som ikke ser på dette som en positiv livserfaring å ha med seg inn i arbeidslivet. For meg er en god arbeidsplass et sted hvor man tør snakke om arbeid og psykisk helse, som forstår at mennesker har hele liv, som ikke alltid går på skinner. Jeg vil ha en arbeidsgiver som bryr seg om meg og som jeg vet vil ta imot meg om jeg faller.

 

Om jeg skammer meg?

Ikke det minste! Jeg har ingen grunn til å skamme meg. Jeg skammer meg ikke over å være et menneske; et sårbart menneske. Det å være menneske, er å være sårbar.

Jeg er derimot stolt over å ha kommet styrket gjennom det. Jeg er glad for at jeg har lært så mye. Jeg er takknemlig for at det skjedde fordi det har gitt meg et mye bedre og rikere liv. Jeg er stolt over å ha bidratt til å øke bevisstheten rundt arbeid og psykisk helse både på min arbeidsplass og i samfunnet.

 

Vi har alle en psykisk helse

Vi har alle en psykisk helse. I Norge forventer vi at 50% av befolkningen vil oppleve noen form for psykisk lidelse i løpet av ens livstid. (ref. Norsk Psykologforening). Vi kaster bort så mye energi på å stigmatisere mennesker med psykiske lidelser. Vi påfører folk så mye skam, som bare bidrar til å gjøre situasjonen enda vanskeligere for de som sliter.

La oss komme oss videre. La oss snakke åpent om psykisk helse. La oss få på plass en grunnleggende opplæring om psykisk helse, i skolen og på arbeidsplassen.

La oss være mennesker; i all vår prakt og utilstrekkelighet!

*  *  *  *  *

"When we find the courage to share our experiences and the compassion to hear others tell their stories, we force shame out of hiding and end the silence"

Brené Brown

Rising from the Ashes - A story about burnout and the way back to life

 

Break down

Seventeen years ago, my "perfect" life fell apart. I had no energy. I could not handle sound, light or movement. I could not focus or handle information. I could not eat, sleep or cry. My hard disk was full and my batteries were flat. I felt like a total failure. I just wanted to disappear, sleep and have no one expect anything of me; ever. I was convinced that I would never work again.

I was 37 years old. Mother of two wonderful small kids (4 and 1). Wife of a busy career man. Manager at a consulting company. Perfect from the outside.

My doctor diagnosed me with total burn out and told me to rest, find a psychologist and lower my expectations to myself. When I asked her how long I would be on sick leave, she said ?Typically one year?. A total nightmare.

How did I, a smart, hardworking and successful career woman, end up here? What symptoms did I ignore? How did I rebuild my life? How have I used my experience? What have I learned?

 

A Perfectionist

As a young girl, I saw my mother struggle with four kids, taking care of the house, and on top of that having hard part time jobs at night. I wanted something else. Another life. My plan was to get a university degree, travel the world, find an interesting job, make a career, find good and supportive husband, and have two kids (a girl and a boy). Quite normal things to want out of life for most of us, you may think. For me, these were huge steps out of the world I grew up in.

I worked so hard to achieve my plan. I was the perfect student. I got the job of my dreams in a major consulting company and worked so hard to be successful. I met a kind and supportive man. We bought a house, and I worked so hard to keep it perfect inside and out 24/7. We adopted two beautiful kids, and I did all I could to be the perfect mom.

At the age of 37 I had built the foundation for my life that I had planned. However, I had paid a price over many years ? without being aware of the consequences.

 

Symptoms ignored

Over many years, I had experienced many physical and mental symptoms that I basically had ignored. Both my body and mind had told me in various ways to slow down, but I did not listen. I stressed myself through exams. I lost 80% of my hair in a stressful exam period. I got all kinds of infections. I had pneumonia several times a year. I had back problems. I had problems sleeping. I lost my appetite. I had problems concentrating.

I started to worry about the next project. I was not comfortable with the sales part of being a manager. I was tired of changing projects, clients and colleagues. I had many short sick leaves, but got back on my feet and continued living my life as before. I did not stop and ask myself what my body was trying to tell me.

When returning to work after the second maternity leave, I tried to continue living my life the same way. As I had not listen when my body told me to stop, my body started screaming at me. I experienced panic attacks. I got a very serious pneumonia and was hospitalized for weeks. I got a serious prolapse in my back and had to lie down for months. During this time, a depression came sneaking up on me. Despite all of this, I was on autopilot and kept on going to work. Eventually, my husband took me to the doctor and basically stopped me.

 

Burn Out

The burn out phase was a night mare which lasted for over a year. For many months, I could not handle sound, light or movement. I could not focus or handle information. I could not eat, sleep or cry. I was totally exhausted. Making cereal felt like making a 5-course dinner. I was going to pick up my kids, but had to return without going out of the car, because I could not move my legs. Taking a shower was overwhelming. I could not make appointments, because I could not handle any kinds of expectations. At the lowest point, I was convinced that I would never work again.

 

How did I rebuild my life?

The way back to life was a long, complex and lonely journey. I experienced a bumpy road with many setbacks along the way. It was hard for my family to understand what I was going through. I did not know whether the path I was on would lead me back to a healthy life. This is what helped me:

A caring family: I am blessed with a loving and caring family that helped us with the kids and our daily routines as a family. I always got up with the kids in the morning to get them ready for kindergarten. Then I went to bed and slept for most of the day. I spend some hours with my kids in the afternoon and then went to be with the kids. My husband was my rock through it all. I will forever be grateful for having such a wonderful family!

Cognitive therapy: The psychologist helped me change my perspectives and lower my expectations towards myself. I asked myself key questions like: What is important for me? What kind of a life do I want? What do I want my loved ones to say about me when I am gone? I practiced not be perfect by sending my kids to kindergarten with dirty clothes, leaving the kids toys on the floor for days and go outside in my pyjamas. Some of this was very hard, but no one died. The kids for sure did not care. I also made a list of all the expectations people had to me. The list got so long, that my therapist told me that I would have to hire 3 people if I wanted to do all this. I had to learn to accept that I was good enough the way I was as a human being, and not based on my performance.

Crying: After about 3 months, I was finally able to cry again. It was wonderful. I cried for about 3 months. I cried for all kinds of reasons, also for being happy or for seeing beautiful things. Crying helps let of steam and I keep on recommending people to cry.

Yoga: My heart was pounding so hard for many months and I needed to learn how to breathe again. I often held my hand over my heart to calm it down. Yoga gave me a tool to find peace of mind

Great dreams: As things got better, I started to have very positive (and weird) dreams. I dreamed several times that I was the only person in the world who could fly. I was unique and adored. It was clear that my self-esteem was improving.

 

Back to work

After about 18 months, I was ready to start my process of returning to work. It was clear to me that I needed to leave consulting and get more control over my work situation. I accepted a new role as HR lead for an org unit with about 100 people.

At this point in time, we did not talk about mental health at work. People who experienced burn out just left the company in silence and was never talked about. I decided to be open about my experience and told my leads about what I had been through. I saw that my leaders got uncomfortable by hearing my story. I continued to talk about it. At times, to provoke. When I had to leave early, I just said, way too loud, ?I am going to see my PSYCHOLOGIST? and people faces turned stiff.

 

How have I used my experience?

As I shared my story, I realized that I was not the only one who had experienced this. However, as long as nobody was open about it, it was not easy for our leadership to a push this topic. Mental health was a taboo topic. I realized that this was my opportunity to use my experience in a positive way in my own workplace. By taking action, we could prevent others from experiencing the same.

Our leadership team was onboard from day 1 and mental health was put on the leadership agenda, on HR agenda and on our wellbeing agenda. As a start, I published my burnout story in our internal magazine where we profile all our success stories. This was the breakthrough we needed. About 20 people came to me and said, "I've also been there, but it's great if you can front it."

It was clear that we had to do something. We simply could not have a workplace where we did not dare to talk about this. Thus, I focused on getting the things in place that were not there when I hit into the wall. We put in place a low-threshold offer with access to psychologists for all employees. We reviewed our procedures and put in place more structured follow-up during long-term illness. We conducted mental health awareness sessions for our leaders. We put in place stress management training for all our employees. I shared my story with all leaders and employees at my workplace. I even shared my story with clients and at external conferences.
 

The fact that I was open about my story triggered the organization. I experienced a workplace that was both courageous and action-oriented. Over the years, we have increased our awareness around mental health. Stress and burnout is the biggest health risk at workplaces characterized by strong a delivery and performance culture. We have many young people who are so hungry to show what they are capable of, at the same time they often do not know their own limits. It is critical that we are able to stop at symptom level and ask ourselves some basic questions about what our body and mind are trying to tell us.
 

I wished so hard that someone had the guts to stop me before it was too late. There were leaders who would not see, because they were concerned about project deliveries. There were leaders who did not dare to see, because they were afraid of indicating that I might have mental health problems. There were leaders who did not know what to look for, because they lacked knowledge about mental health. The big question is; how would others have been able to stop me, when I was not even able to do it myself. How can other people know where my limits are, when I did not even know it myself?
 

We will be in the work life for many years. In Norway, until we are 70 years old. Thus, we must think long-term and be sustainable. Take care of ourselves. Do not use all the passion and energy between 30-40. Nobody gets a medal for burning out. It's a loss for everyone; for our employees, for our families, for the employer and for society.

 

What have I learned?

I have often asked myself, why did this happen to me? Looking back, I see it more clearly. I was so focused on pleasing everyone else, that I lost myself. I was so afraid not to be good enough, that I tried to be someone else. The moment I dared to be my authentic self, and accepted that I AM good enough the way I am, my life took a wonderful turn.

Rising from the ashes, I have found my purpose and passion in life:

It was never about a great university degree, a great career, a great house, a successful facade and the eternal pursuit of perfection. It's about something much more important than that. It's about daring to be your autentic self. It's about accepting that we're good enough just the way we are. It's about seeing the good in each person. It's about getting the best out of every single person. It's about lowering your guard and live your life to the fullest. It's about collecting moments, not things.
 

As I see it now, my burnout was a blessing in disguise.

* * * * *

To those who are afraid to get there, stop and listen to what the symptoms are telling you...

To those who are in the middle of it, life will be good again, it just takes time...

To those who have been there, you are not alone...

Opp av asken - En historie om utbrenthet og veien tilbake til livet

 

Fasaden sprekker

Høsten 2000 falt mitt «perfekte» liv totalt sammen. Jeg tålte ikke lyd, lys eller bevegelser. Jeg klarte ikke å fokusere eller prosessere informasjon. Jeg klarte ikke spise, sove eller gråte. Hard disken var full. Batteriet var tomt.  Jeg var en total fiasko. Jeg ville bare forsvinne, sove og ikke ha noen som forventet noe av meg, noen sinne. Jeg var overbevist om at jeg aldri ville kunne jobbe igjen.

Jeg var 37 år gammel. Mamma til to etterlengtede, små barn på 1 og 4 år. Gift med en travel og vellykket karrieremann. Travel karrierekvinne med forfremmelser. Perfekt fasade.

Min fastlege ga meg diagnosen "Utbrent flink pike". Hun ba meg hvile, finne en psykolog og senke forventningene til meg selv. Da jeg spurte hvor lenge hun trodde jeg kom til å være sykemeldt, sa hun «inntil ett år».  Jeg kjente meg fanget i et totalt mareritt!

Hvordan kunne jeg som var så flink og vellykket havne i denne situasjonen? Hvilke symptomer var det jeg hadde oversett? Hvordan opplevde jeg å være utbrent? Hvordan bygde jeg opp mitt liv igjen? Hvordan har jeg brukt min erfaring og hva har jeg lært?

 

Flink pike

Som en liten jente, så jeg hvor strevsomt min mor hadde det med 4 små barn, fullt ansvar for hus og hjem, med fysisk krevende ekstrajobber på ettermiddagen. Jeg ønsket meg et annet liv, et lettere liv. Min plan ble derfor å skaffe meg en solid utdannelse, få en spennende jobb, gjøre karriere, reise verden rundt, finne meg en god og støttende mann, få et rent og pent hus og etter hvert få to barn, en av hver. En ganske vanlig plan for mange unge.    

I jobbet hardt for å realisere min plan. Jeg var flittig på skolen, gjorde alltid leksene og stilte forberedt. Jeg var den perfekte student. Jeg leste hele pensum, skrev sammendrag av alle bøker og stilte på alle forelesninger. Etter mange års studier med svært gode resultater, kom jeg gjennom nåløyet og fikk drømmejobben i konsulentbransjen. Jeg jobbet hardt for å henge med, til tross for at jeg hadde en annerledes utdanningsbakgrunn enn de andre. Jeg møtte en god mann. Vi kjøpte et hus og jeg sørget for at det var i perfekt stand. Rent og ryddig til enhver tid. Vi fikk etterhvert to barn og jeg gikk inn i rollen som den perfekte mamma.

37 år gammel hadde jeg fullført planen og bygd det fundamentet for mitt liv som jeg hadde planlagt. Det kjentes godt. Det hadde imidlertid kostet å være flink pike, uten å ville kjenne på konsekvensene.

 

Symptomer som ble oversett

Gjennom mange år hadde jeg vært plaget av både fysiske og psykiske stress symptomer, som jeg overså etter beste evne. Både kropp og sjel fortalte meg på ulike måter at jeg burde roe ned, men jeg ville ikke høre.

Jeg stresset meg gjennom eksamen etter eksamen. Jeg mister 80% av håret i en krevende eksamensperiode. Jeg fikk alle mulige infeksjoner; forkjølelser, streptokokker, vannkopper, brennkopper og lungebetennelse flere ganger i året. Jeg fikk akutte ryggplager. Jeg hadde problemer med å sovne, våknet midt på natten og fikk ikke sove mer. Jeg mistet matlysten og klarte ikke få i meg mat. Jeg fikk problemer med å konsentrere meg.

Etter hvert begynte jeg å bekymre meg for neste prosjekt. Jeg var usikker på om jeg hadde det som krevdes for å levere i ny rolle. Jeg var ikke komfortabel med salgsdelen av min rolle. Jeg kjente at jeg var trett av livet som konsulent. Trett av å bytte prosjekt, kunder og kolleger. Jeg måtte sykemeldes i kortere perioder for å hente meg inn igjen. Så snart jeg var på beina igjen, fortsatte jeg å leve mitt liv som før. Jeg stoppet ikke opp og spurte hva det var kropp og sjel forsøkte å fortelle meg.

Da jeg kom tilbake til jobb etter den siste permisjonen, var planen å nyte livet og det jeg hadde oppnådd. Det skjedde ikke. Ettersom jeg ikke hadde lyttet til hva kroppen forsøkte å si til meg, begynte den å skrike til meg. Jeg opplevde skremmende anfall av panikkangst. Jeg fikk en svært alvorlig lungebetennelse og var innlagt på sykehus i flere uker. Deretter fulgte en alvorlig prolaps som gjorde meg sengeliggende i flere måneder. I denne perioden kom depresjonen snikende. Til tross for dette, forsøkte jeg allikevel å gå på jobb. Etter hvert var det ikke mer å hente og jeg måtte kaste inn håndkleet.

 

Totalt utbrent

Utbrenthetsfasen var et langt mareritt som varte over ett år. I mange, mange måneder kunne jeg ikke håndtere lyd, lys eller bevegelser. Jeg klarte ikke å fokusere eller prosessere informasjon. Jeg klarte ikke spise, sove eller gråte. Jeg var totalt utslitt. Det å lage seg en frokostblanding kjentes ut som å lage en 5 retters middag. Det å ta en dusj var overveldende. Jeg skulle hente barna i barnehagen, men klarte ikke å gå ut av bilen og måtte bare kjøre hjem igjen. Jeg kunne ikke ha noen avtaler, fordi jeg ikke klarte å ha noen forventninger.

Jeg skammet meg veldig og slet lenge med å akseptere at dette hadde skjedd meg. Jeg kjent meg som en eneste reklamasjon og var helt sikker på at jeg kom til å bli ufør og aldri jobbe igjen.

 

Hvordan bygde jeg opp mitt liv igjen?

Veien tilbake til livet var en veldig lang, uforutsigbar og ensom reise. Det var vanskelig for mine kjære å forstå hva jeg gikk gjennom. Jeg visste heller ikke om veien jeg var på ville lede tilbake til livet jeg ønsker. Dette var det som hjalp meg:

En omsorgsfull familie

Jeg er veldig heldig og hadde en snill og omsorgsfull familie som hjalp oss med barna og våre daglige rutiner som en familie. Jeg stod alltid opp med barna om morgenen for å få dem klar til barnehage. Så gikk jeg til sengs og sov for det meste av dagen. På ettermiddagen stod jeg opp, spiste middag med familien og lå i sofaen inntil barna mens de så på barnetv. Jeg la meg så sammen med barna klokken 19.30. Hver dag. Uke etter uke. Måned etter måned. Min mann var enestående og bar meg gjennom det hele. Det er ingen selvfølge.

Kognitiv terapi

Det ble tidlig klart for meg at jeg trengte profesjonell hjelp til å komme gjennom dette. Jeg var heldig og fant en psykolog etter kort tid.  Som den konsulenten jeg var, kom jeg med en plan til psykologen og regnet  med at dette fikset vi på noen uker. "Det er nok ikke helt slik dette fungerer", sa psykologen. Han fikk rett.

Psykologen hjalp meg med å forandre mine perspektiver og senke mine forventninger til meg selv. Jeg måtte på en måte start på nytt og stille meg fundamentale spørsmål som: Hva er viktig for meg? Hva slags liv vil jeg ha? Hva vil jeg at mine kjære skal si om meg når jeg er borte?

Jeg måtte øve på å ikke være perfekt og gjøre feil. Kjenne på at det ikke var farlig. Jeg fikk blant annet i oppdrag å sende mine barn i barnehagen med hvite sausflekker på genseren. Det gjorde direkte vondt. Hva ville alle tenke om meg som mor? Jeg fikk beskjed om å ikke rydde huset etter at barna hadde lekt, men la lekene ligge strødd og tenke på hvor morsomt de hadde hatt sted, i stedet for å definere det som rot. Jeg fikk i oppgave å gå i barnehagen i pysjamas og tenkte at det gikk helt greit, helt til jeg hørte minstemann si høyt i det jeg var på vei ut døren: «Mamma har på pysj i dag». Noen av dette var veldig vanskelig, men ingen døde. Ungene brydde seg ikke.

Jeg fikk i oppgave å lage en liste over alle forventningene folk hadde til meg. Alt jeg skulle gjøre og alt jeg skulle være for andre. Listen ble så lang at psykologen sa: «Wenche, hvis du skal gjøre alt dette må du ansette minst 3 personer». Det satte ting i perspektiv. Jeg måtte øve på å gjøre feil og kjenne på at det ikke var farlig, og ikke minst, at det gjorde meg ikke noe lykkeligere. Jeg måtte lære å akseptere at jeg var god nok slik jeg var som menneske, og ikke basert på mine prestasjoner.

Søvn

Jeg måtte få medisiner for å sove. Jeg sov så mye som jeg kunne. 14 timer i døgnet i mange måneder. Nok søvn ble helt kritisk for meg for å ta vare på min psykiske helse.

Gråt

Jeg klarte ikke å gråte. Jeg tenkte at om jeg starter, så klarer jeg ikke slutte. En kveld begynte jeg plutselig å gråte. Jeg ringte gledestrålende til min mor og fortalte at «æ skrik». Det var fantastisk. Jeg gråt mer eller mindre sammenhengende i ca 3 måneder. Jeg gråt fordi jeg var redd, trist, glad eller fordi noe var så vakkert. Jeg gråt for alt som hadde vært vanskelig i livet. Jeg gråt overalt. Det var så uendelig befriende. Vi slutter ofte å gråte som voksne, Jeg anbefaler virkelig folk å gråte mer. Det letter på trykket og bidrar til at vi ikke blir gående å lagre ting inni oss.

Yoga

Hjertet mitt mitt banket så hardt at jeg ofte gikk rundt og holdt håndflaten på brystet for å roe det ned. Det varte døgnet rundt i flere måneder og var veldig slitsomt. Du ligger i sengen og det kjennes ut som om du er i livsfare. Dermed fant jeg ut at jeg skulle prøve yoga. Jeg lærte å puste igjen. Jeg klarte å finne roen igjen.

Gode drømmer

Da ting ble bedre, begynte jeg å ha veldig positive (og rare) drømmer. Jeg drømte flere ganger at jeg var den eneste personen i verden som kunne fly. Jeg var unik og elsket. Det var klart at selvtilliten min var bedre.

 

Tilbake til jobb
Etter ca. 18 måneder var jeg klar til å starte arbeidet mitt med å komme tilbake til jobb. Det var klart for meg at jeg måtte forlate konsulentlivet og få mer kontroll over arbeidssituasjonen min. Jeg fikk en ny rolle som HR (Human Resources / Personal) leder for en avdeling på ca. 100 medarbeidere.

På dette tidspunktet snakket vi ikke om mental helse på jobben. Folk som opplevde å brenne ut, forlot selskapet i stillhet og ble aldri snakket om. Jeg bestemte meg for å være åpen om min erfaring fra dag 1. Jeg fortalte mine ledere om hva jeg hadde vært gjennom og om hvilken ressurs de nå fikk. En ressurs det var knyttet usikkerhet til. En ressurs som muligens ikke ville være en stabil ressurs. Men også en ressurs som hadde med seg en viktig livserfaring inn i jobben som HR leder. Jeg så at de opplevde det som ubehagelig å høre historien min. Blikket ble flakkende og samtalen ble ofte vridd over på noe annet.  

Jeg fortsatte imidlertid å snakke om det.  Til alle som ville høre. Til tider, for å provosere. En dag jeg måtte gå tidlig, sa (ropte) jeg altfor høyt, "Jeg skal til PSYKOLOGEN". Jeg kunne se ubehaget bre seg utover kontorlandskapet.

 

Hvordan har jeg brukt min erfaring?

Etter hvert som jeg delte min historie, forstod jeg at jeg ikke var den eneste som hadde opplevd dette. Men så lenge ingen var åpne om det, var det ikke lett å ta tak i dette fra ledelsens side. Psykisk helse var (også) den gang et tabubelagt tem

Jeg forstod at dette var min mulighet til å bruke min erfaring på en positiv måte på min egen arbeidsplass. Ved å ta grep kunne vi bidra til at andre ikke opplevde det samme.

Ledelsen var med fra dag 1 og psykisk helse ble satt i fokus. Som en start, publiserte jeg min utbrenthets-historie i vårt interne magasin hvor vi profilere alle våre suksess-historier. Dette ble gjennombruddet vi trengte. Omkring 20 personer kom ut til meg og sa: "Jeg har også vært der, men det er fint om du kan fronte det".

Dette måtte vi gjøre noe med. Vi kunne ikke ha en arbeidsplass hvor vi ikke kunne snakke om dette. Dermed fokuserte jeg på å få på plass de tingene som ikke var der da jeg møtte veggen. Vi fikk på plass et lav-terskel tilbud med tilgang til psykologer for alle ansatte. Vi gjennomgikk våre rutiner og fikk på plass en mer strukturert oppfølging under langtidssykemelding. Vi gjennomførte opplæring i psykisk helse for våre ledere. Vi fikk på plass kurs i stressmestring for alle ansatte. Jeg holdt foredrag om min historie til alle ledere og medarbeidere på min arbeidsplass. Etter hvert ble det også foredrag for flere av våre kunder.

Det at jeg stod frem med min historie trigget organisasjonen. Jeg erfarte en arbeidsplass som var både modig og handlingsorientert. Vi har gjennom årene økt vår bevissthet rundt mental helse.. Stress og utbrenthet er den største helserisikoen på arbeidsplasser som preges av en sterk leveranse og prestasjonskultur. Vi har mange unge mennesker som er sultne etter å vise hva de kan, samtidig vet de ofte ikke kjenner sine egne grenser. Det er kritisk at vi klarer å stoppe opp på symptomnivå, og stille seg selv noen grunnleggende spørsmål om hva det er vår kropp og sjel forsøker å fortelle oss.

Jeg tenkte ofte at jeg skulle ønske at noen hadde stoppet meg før det var for sent. Det var ledere som ikke ville se, men fokusere på leveransene. Det var ledere som ikke turte å se, fordi de var redde for å trå meg for nære og det var ledere som ikke visste hva de skulle se etter. Men hvordan skulle andre stoppet meg, når jeg ikke en gang klarte det selv. Hvordan skal andre vite hvor mine grenser gikk, når jeg ikke visste det selv?

Vi skal jobbe i mange år. Dermed må vi tenke langsiktig og være bærekraftige. Ta vare på oss selv. Ikke bruke opp all kruttet mellom 30-40. Ingen får en heltemedalje for å brenne ut. Det er et tap for alle; for våre medarbeidere, for våre familier, for arbeidsgiver og for samfunnet.

 

Hva har jeg lært?
Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor dette skjedde dette med akkurat meg? Når jeg ser tilbake, ser jeg det tydeligere. Jeg var så fokusert på å "please" alle andre, at jeg mistet meg selv. Jeg var så redd for ikke å være god nok, at jeg jobbet meg i hjel og prøvde å være en annen. I det øyeblikket jeg våget å være meg selv, i all min prakt og utilstrekkelighet, og i det øyeblikk jeg aksepterte at jeg er god nok slik jeg er, tok livet mitt en fantastisk vending.

Opp av asken, fant jeg min mening i livet. Hvorfor jeg er her. Hva jeg skal bruke mitt liv til. Hvilke spor jeg skal sette etter meg.

Det handlet aldri om en flott universitetsgrad, en flott karriere, et flott hus, en vellykket fasade og den evige jakten etter det perfekte. Det handler om noe mye viktigere enn det. Det handler om tørre å være seg selv fullt og helt. Det handler om å akseptere at vi er gode nok akkurat slik vi er. Det handler om å se det gode i hvert enkelt menneske. Det handler om å få frem det beste i hvert enkelt menneske. Det handler om å senke skuldrene og leve livet til fulle. Det handler om å samle på gode øyeblikk, ikke ting.

Sånn sett, var min utbrenthet en velsignelse i forkledning.

*  *  *  *  *

Til deg som kjenner på det; stopp opp og kjenn etter hva kropp og sjel forsøker å fortelle deg...

Til deg som står midt i det; livet blir bedre, det tar bare litt tid...

Til deg som har vært der; du er ikke alene...

Les mer i arkivet » Oktober 2017
hits